KAJAKKREDNING VED LITLE FÆRØYNA

I uke 39 var B3-klassen på tur på Litle Færøyna. Dette er en øy som ligger i Solund kommune, helt lengst ut mot kysten hvor sognefjorden møter havgapet. Her bor en mann, som ingen skulle tru at nokon kunne bu, Roar Moe, i et lite hus på Litle Færøy. Han har bodd der i mange mange år sammen med katten sin Pottifar, og 15 villsauer. Han har høyere utdanning fra Idrettshøyskolen i Oslo, men har bestemt seg for å leve kystlivet ute på øyna, hvor han inviterer og underviser elever fra mange norske instutisjoner i  godt gammeldags norskt, tradisjonelt kystfriluftsliv.

Her ute hadde vi mye roing, fisking, seiling og lærte om tradisjonsbåter, men det var også her vi hadde undervisning i havpadling. I det flotte været og de fine omgivelsene vi hadde lærte vi alt fra støttetak til egenredning, og mange prøvde også eskimorulle med hell. Den ene dagen fikk vi padle kajakk hele veien ut til Søre Mågøyna for å se havet. Mellom de to øyene, Søre og Nordre Mågøyna møtte vi også på en sel som lekte seg i bølgene som slo inn fra havet. Den var veldig nysgjerrig på oss, og begynte å svømme rett under kajakken min da jeg skulle stige iland.

Utsikten over havet fra Søre Mågøyna. Foto: Siv Nesheim.

Den andre dagen med havpadling hadde vi mer fokus på teknikk og redning. Vi lærte tak som styretak, baklengs og forlengs sveipetak, bremsetak, dratak, sculling og støttetak. Vi hade også mye fokus på redning av kajakk dersom noen skulle havne i vannet. Både egenredning og kameratredning. Det er kameratredning jeg nå vil ta for meg og forklare.

Det finnes mange forskjellige varianter av kameratredning med kajakk, men den varianten vi brukte kalles en T-redning. Den er oppkalt etter hvordan kajakkenes plassering i vannet. Dersom kameraten din har veltet, skal du da ta vare på kameraten din sin padleåre. Fest den fast i snorene på din egen kajakk. Deretter manøvrerer du baugen på din kamerats kajakk så den vinkler 90 grader inn mot deg. Kameraten din kan henge på baugen din imens du tømmer den andre kajakken for vann.

Når kajakken skal tømmes for vann må du prøve å få baugen på den andre kajakken opp på din egen kajakk. Gjerne med cockpiten opp. Det er da det er lettest å få den opp. Deretter kan du vri den om og tømme cockpiten for vann. Deretter legger du din kamerats kajakk parallellt med din egen kajakk, bare med baugen motsatt vei. Du får kameraten din til å svømme rundt for så å løfte seg opp på baksiden av cockpiten på sin egen kajakk imens du holder den fast.

Dersom kameraten din fortsatt har vann i kajakken kan dette tømmes med vannspruter eller svamp. Du holder og støtter kameraten din helt til den har fått på spruttrekket og er klar for å padle igjen. Dersom kameraten din er veldig nedkjølt er det en god idé å padle inn mot land for å skifte til tørt tøy.

Her er en liten film av meg som blir reddet av Jarle Kalland. Man kan se jeg henger meg på framsiden av hans kajakk imens han tømmer kajakken min for vann og hjelper meg med å komme meg på plass igjen.

Kilder: Flisen, T. (2005). ABC for kajakkpadlere. Grunnleggende ferdigheter for mosjons- og turpadlere. Håndbokforlager, Oslo.

Gruppebilde på Søre Mågøyna. Foto: Siv Nesheim.

INNFØRING I KLATRING

I starten av skoleåret hadde vi på B3 friluftsliv "Innføring i klatring"-kurs. Dette tok sted på Kvam klatrefelt, som ligger i Barnsesfjorden ved Sogndal. Dette er et av Norges største klatrefelt, og har alt av graderinger fra 3+ til sportsklatring på 9- (Tellevik & Birkeland, 2011). Vi på B3 var så heldige at vi fikk Vegard Vereide og Marit Svartdal Andresen som instruktører. Medstudenter Sondre Kvambekk og Jarle Kalland var ekstrainstruktører fordi de hadde innføringskurset i klatring fra før.

På kurset lærte vi veldig mye om sikkerheten når man klatrer, så de første dagene fikk vi ikke klatret særlig mye selv. Det var hvordan sette topptaufeste, sikkerhet ved å ta seg til topptaufeste og rappelering som var fokuset den første dagen. Vi måtte lage gelendertau for å ta oss til topptaufestet, deretter lage en standplass, for så å rappelere oss ned fjellveggen fra standplass. 

Gelendertau er noe man lager når man skal ta seg sikkert til et topptaufeste som ligger på toppen av klatreveggen. Når man skal lage et gelendertau er det lurt å feste tauet i noe som man vet står sikkert. Som for eksempel et tre eller en stein. Treet burde være minst så tykt som låret ditt, eller tykkere, for at det skal være sikkert. Tauet burde bli festet et godt stykke ned mot rota for det er der treet er mest stabilt (Andresen, 2015). Dersom man skal feste rundt en stein, burde den være minst 1 kubikkmeter (Kvambekk, 2015). 

Gelendertauet bør ha fler punkter hvor man fester tauet, og man skal sette seg fast i gelendertauet med prusik. For å komme seg over "skjøtene" hvor gelendertauet er festet til trær eller steiner, bør man feste seg med en ny prusik. Det vil si at man alltid burde ha mer enn kun én prusik hengende i klatreselen dersom man skal klatre ute (Andresen, 2015).

Vi lærte hvordan vi skulle sette en standplass i bolter med slynger og karabiner, dersom det ikke var standplass på toppen av klatreveggen fra før. Standplassen burde ha to sikre punk, for eksempel to sikre slynger, som har lik vektfordeling mot dit man skal rappelere. Det må også være maximalt 60 grader mellom slyngene (Andresen, 2015).

Det er strenge krav som stilles dersom man skal bygge standplass. De to forankringspunktene skal være bombesikre og utliknet slik at de kan belastes like mye. Innfestningspunktene skal være stabile, slik at ingen av forankrinene blir rykkbelastet dersom en av de skulle ryke. Det skal tåle last i alle retninger, også oppover (Tronstad, 2012).

Vi lærte disse 3 forskjellige metodene for å lage standplass:

Metode 1: Karabinere og kortslynge

Topptaufeste med kortslynge (60 cm). To karabiner festet i boltene, slynge i mellom med overhåndsknute, skrukarabin og karabin festet i løkken for å feste topptau i.

En skrukarabiner har en skrulås som skal forhindre at den åpner seg (Tronstad, 2012). Dette skal forhindre at karabineren skal åpne seg i utrengsmål. Skrukarabineren er i bruk i alle koblingspunkter som forbinder sele og tau, som taubrems, standplassforankringer og mellomforangkringer som må holde. Muffen som låses kan være selvlåsende eller må skrues igjen. Det finnes forskjellige varianter av denne typen muffe (ibid).

Metode 2: Karabinere og langslynge

Topptaufeste med langslynge (120 cm). To karabinere festet i boltene, langslynge mellom dem med åttetallsknute, skrukarabin og karabin festet i løkken for å feste topptau i. Dette er kanskje den mest brukte metoden.

Vanlige karabinere har ikke skrulås og brukes dersom det ikke står om livet (Tronstad, 2012). Det finnes tre forskjellige typer karabinere; karabinere med rette snapper, karabinere med krumme snapper og karabinere med trådsnapper. Karabinene med rett snapper er en grei universalkarabin og åpner seg sjeldent. Karabinene med trådsnapper har en enkel og sikker konstruksjon. Det er fordi den har lite masse i snapperen og har derfor ikke så lett for å åpne seg. Den vil aldri fryse til på vinterstid. Den karabineren som er enklest å hekte tauet inn i, er karabineren med krum snapper, men det er også den som lettest kobler seg ut ved et fall (ibid).

Metode 3: Karabinere og kortslynge, med vri

Topptaufeste med kortslynge (60 cm). To karabinere festet i boltene, kortslynge festet i karabinere med enkel overhåndsknute mellom. Karabin og skrukarabin festet i slyngen på hver side av overhåndsknuten. 

Dersom man ser nøye etter på bildene vil man se at det er hengt en karabin og en skrukarabin i slyngen. Dette er fordi man skal ha et helt sikkert punkt som tauet skal henge i, for eksempel skrukarabinen, og et sikkert punk, karabinen. Disse to skal festes med åpningen hver sin vei, dette fordi det vil bli mindre sjans for at tauet vil falle ut av begge karabinene. 

Det er veldig viktig når man forankrer sikringspunkter at forbindelsene, som her er slyngene, møtes i en tilstrekkelig spiss vinkel (Tronstad, 2012).  Man må ha maximum 60 graders vinkel i V-en, slyngen, for å sikre at kreftene i systemet er optimale. Dersom to slynger som er utliknet blir lastet likt fordelt med en halvpart på hvert punkt. Belastningene på festepunktene vil gradvis øke dersom vinkelen blir større. Dersom man lager et feste med 120 grader mellom slyngene, må hvert av de to festene ta belastning lik hele den vekten som henger i rappellfestet. Da er fordelen med utligning spist opp (ibid).


Kilder: 

*Andresen, Marit Svarstad -  2015

*Kvambekk, Sondre - 2015

Tellvik, R., Birkeland, O. K. (2011). Klatrefører for Sogn og Fjordane. R. Tellvik, Sogndal. 

Tronstad, S. (2012). Innføring i klatring. 3. utgave. Akilles, Oslo. 

Korleis berge den skredteknes liv

Fra 11.-12. februar var B2-klassen på topptur i Vigdalen. Den første dagen gikk vi innmarsjen til vigdalseter, satt opp teltene våre der og gikk på topptur opp fjellet Buskrednosi. Den andre dagen hadde vi undervisning i redning av en eller flere skredtatte, med og uten skredsøker, og hvordan behandle den skredtatte etter utgravning og gi den førstehjelp om nødvendig. Dette blogginnlegget handler om hvordan man skal gi den skredtatte førstehjelp ved redning.

Camp Vigdalen. Foto: Victoria Rönnback

Kameratredning

Det er kameratredning som berger liv om noen blir tatt i snøskred (Nes, 2013). Kvelning er en av de største årsakene til dødsfall ved snøskred. Det er flere måter å bli kvelt på om man blir tatt i snøskred. Man kan oppleve å få tette luftveier ved å få snø i nese og munn. Man kan få trykk på byst og mage, slik at man ikke klarer å bevege brystet, eller ved CO2-forgiftning, som samles opp i snøen rundt. 

Christer Lundberg Nes (2013) refererer til Werner Munter i boken sin, Skikompis, som sier at man har en teoretisk sjanse til å være i live de første 15 minuttene om man blir tatt i snøskred. Noen dør i det skredet stopper på grunn av fysiske skader. Han sier at dersom man overlever turen har man dårlige odds om man blir helt begravd med hodet under snøen. Fra 15-45 minutter etter at skredet har gått dør 75% av de skredtatte.

Klassen gjør skredsøk. Foto: Lena Straume

Man bør grave en stor grop på nedsiden av den skredtatte. Det er lurt at den er stor slik at det blir nok arbeidsrom for redningsmannskap til å behandle og flytte den skredtatte. Det første man bør gjøre når den skredtatte er gravet frem er å sjekke frie luftveier. Man bør stoppe blødninger og spjelke brudd (Nes, 2013).

Asbjørn har fått gjerven-duk. Foto: Magnhild Øfsi

Når den skredtatte blir transportert ut av snøen vil den bli eksponert for vær og vind. Det er da stor fare for at den skredtatte kan bli nedkjølt. Det er da viktige tiltak man må gjøre for å hindre nedkjøling (Nes, 2013).

For å motvirke nedkjøling er det viktig at den skredtatte får en isolerende dampsperring (ibid). Dette kan være en vindsekk, en cover-zip, sølvfolie eller en gjerven-duk. Det er viktig at dampsperren er helt tett for at den skal fungere. Om tilgjengelig kan også sovepose og dunjakker hjelpe. Man kan også vurdere å gi den skredtatte en varmepakning. Det kan være en flaske med varmt vann, puttet i en sokk eller lignende, som man kan legge i soveposen eller vindsekken sammen med den skredtatte (Fause & Bruland, 2012).

Hypotermi
Som Nes (2013) skriver, så er det stor fare for at den skredtatte kan bli nedkjølt. Da er det viktig at vi som friluftslivsveiledere og friluftslivsfolk vet de forskjellige gradene på hypotermi og hvilke symptomer en person med hypotermi har. Fauske & Bruland (2012) skriver at hypotermi defineres som reduksjon av kroppens kjernetemperatur til lavere enn 35 grader. Man kan skille mellom akutt og langsom nedkjøling. 

Vi kan skille mellom fire forskjellige grader av hypotermi:
Mild hypotermi - en kroppstemperatur på mellom 35 og 32 grader.
Moderat hypotermi - et fall i kroppstemperaturen på mellom 32 og 28 grader.
Dyp hypotermi - en kroppstemperatur mellom 28 og 24 grader.
Ekstrem dyp hypotermi - lavere kroppstemperatur enn 24 grader.
(Fauske & Bruland (2012).

Ved en mild nedkjøling vil personen være bevisst, men hakke tenner og skjelve. Det vil være noe nedsatt finmotorikk hos den nedkjølte, som vil si dårlig koordinasjon. Den vil ha dårlig dømmekraft, og virke sløv, irritabel, stresset, stille eller tilbaketrukket (ibid). Av egen erfaring vil jeg si det varierer mye fra person til person.

Ved moderat nedkjøling vil den nedkjølte være i faresonen. Personen vil ofte virke desorientert, sløv, irritabel, aggresiv eller stille. Noen vil oppføre seg som om man er full, og andre kan også få hallusinasjoner. De kan oppføre seg merkelig, og det har skjedd at nedkjølte begynner å ta av seg klærne og legge seg ned i snøen. Det kalles "det paradoksale avkledningssyndrom". En person med moderat nedkjøling vil ha stoppet å skjelve. Personen vil heller få en form for muskelstivhet. Personen vil kjennes kald ut når man berører den, og den vil etterhvert miste bevisstheten (Ibid).

Dyp nedkjøling er veldig kritisk, og har høy grad av dødelighet. Man bør da ha kontaktet redning, og personen må fraktes til lege og sykehus. Symptomene er at huden er likbleik og kald, og pusten svak og langsom. Det er veldig vanskelig å finne pulsen på en dypt nedkjølt person, for den er veldig svak og går langsomt. Den nedkjølte vil virke livløs (ibid).

Ved ekstremt dyp nedkjøling vil personen virke død. Den vil ha vanlige dødstegn, uten at den er død. Det kalles skinndødhet. Personen kan ikke erklæres død før personen er oppvarmet og det er forsøkt gjenopplivning. 

Jippi!! Jonas lever! Foto: Magnhild Øfsti

Mitt beste tips for å holde seg varm, er å alltid ha med noe godt og varmt å drikke, alltid ha på seg en varm og vindtett lue, og alltid ha med dunjakke og en tørr ulltrøye i sekken. Hvis man kjenner at man blir for kald, må man si ifra til gruppen med en gang slik at man fortest mulig kan bli varm igjen.

Husk å hold deg varm!! :)

Litteratur:
Fauske, L. & Bruland, Ø. S. (2012). Førstehjelp på tur. Fjell-, høyde- og reisemedisin. Fri Flyt AS, Oslo. 2. utgave.
Nes, C. L. (2013). Skikompis. Snøskred og trygg ferdsel. Selja Forlag og Friluftslivsrådet for Ålesund og omland, Førde, Eidsnes.