torsdag 15. mai 2014

Korleis berge den skredteknes liv

Fra 11.-12. februar var B2-klassen på topptur i Vigdalen. Den første dagen gikk vi innmarsjen til vigdalseter, satt opp teltene våre der og gikk på topptur opp fjellet Buskrednosi. Den andre dagen hadde vi undervisning i redning av en eller flere skredtatte, med og uten skredsøker, og hvordan behandle den skredtatte etter utgravning og gi den førstehjelp om nødvendig. Dette blogginnlegget handler om hvordan man skal gi den skredtatte førstehjelp ved redning.
Camp Vigdalen. Foto: Victoria Rönnback
Kameratredning
Det er kameratredning som berger liv om noen blir tatt i snøskred (Nes, 2013). Kvelning er en av de største årsakene til dødsfall ved snøskred. Det er flere måter å bli kvelt på om man blir tatt i snøskred. Man kan oppleve å få tette luftveier ved å få snø i nese og munn. Man kan få trykk på byst og mage, slik at man ikke klarer å bevege brystet, eller ved CO2-forgiftning, som samles opp i snøen rundt. 

Christer Lundberg Nes (2013) refererer til Werner Munter i boken sin, Skikompis, som sier at man har en teoretisk sjanse til å være i live de første 15 minuttene om man blir tatt i snøskred. Noen dør i det skredet stopper på grunn av fysiske skader. Han sier at dersom man overlever turen har man dårlige odds om man blir helt begravd med hodet under snøen. Fra 15-45 minutter etter at skredet har gått dør 75% av de skredtatte.
Klassen gjør skredsøk. Foto: Lena Straume
Man bør grave en stor grop på nedsiden av den skredtatte. Det er lurt at den er stor slik at det blir nok arbeidsrom for redningsmannskap til å behandle og flytte den skredtatte. Det første man bør gjøre når den skredtatte er gravet frem er å sjekke frie luftveier. Man bør stoppe blødninger og spjelke brudd (Nes, 2013).
Asbjørn har fått gjerven-duk. Foto: Magnhild Øfsi

Når den skredtatte blir transportert ut av snøen vil den bli eksponert for vær og vind. Det er da stor fare for at den skredtatte kan bli nedkjølt. Det er da viktige tiltak man må gjøre for å hindre nedkjøling (Nes, 2013).

For å motvirke nedkjøling er det viktig at den skredtatte får en isolerende dampsperring (ibid). Dette kan være en vindsekk, en cover-zip, sølvfolie eller en gjerven-duk. Det er viktig at dampsperren er helt tett for at den skal fungere. Om tilgjengelig kan også sovepose og dunjakker hjelpe. Man kan også vurdere å gi den skredtatte en varmepakning. Det kan være en flaske med varmt vann, puttet i en sokk eller lignende, som man kan legge i soveposen eller vindsekken sammen med den skredtatte (Fause & Bruland, 2012).

Hypotermi
Som Nes (2013) skriver, så er det stor fare for at den skredtatte kan bli nedkjølt. Da er det viktig at vi som friluftslivsveiledere og friluftslivsfolk vet de forskjellige gradene på hypotermi og hvilke symptomer en person med hypotermi har. Fauske & Bruland (2012) skriver at hypotermi defineres som reduksjon av kroppens kjernetemperatur til lavere enn 35 grader. Man kan skille mellom akutt og langsom nedkjøling. 

Vi kan skille mellom fire forskjellige grader av hypotermi:
Mild hypotermi - en kroppstemperatur på mellom 35 og 32 grader.
Moderat hypotermi - et fall i kroppstemperaturen på mellom 32 og 28 grader.
Dyp hypotermi - en kroppstemperatur mellom 28 og 24 grader.
Ekstrem dyp hypotermi - lavere kroppstemperatur enn 24 grader.
(Fauske & Bruland (2012).

Ved en mild nedkjøling vil personen være bevisst, men hakke tenner og skjelve. Det vil være noe nedsatt finmotorikk hos den nedkjølte, som vil si dårlig koordinasjon. Den vil ha dårlig dømmekraft, og virke sløv, irritabel, stresset, stille eller tilbaketrukket (ibid). Av egen erfaring vil jeg si det varierer mye fra person til person.

Ved moderat nedkjøling vil den nedkjølte være i faresonen. Personen vil ofte virke desorientert, sløv, irritabel, aggresiv eller stille. Noen vil oppføre seg som om man er full, og andre kan også få hallusinasjoner. De kan oppføre seg merkelig, og det har skjedd at nedkjølte begynner å ta av seg klærne og legge seg ned i snøen. Det kalles "det paradoksale avkledningssyndrom". En person med moderat nedkjøling vil ha stoppet å skjelve. Personen vil heller få en form for muskelstivhet. Personen vil kjennes kald ut når man berører den, og den vil etterhvert miste bevisstheten (Ibid).

Dyp nedkjøling er veldig kritisk, og har høy grad av dødelighet. Man bør da ha kontaktet redning, og personen må fraktes til lege og sykehus. Symptomene er at huden er likbleik og kald, og pusten svak og langsom. Det er veldig vanskelig å finne pulsen på en dypt nedkjølt person, for den er veldig svak og går langsomt. Den nedkjølte vil virke livløs (ibid).

Ved ekstremt dyp nedkjøling vil personen virke død. Den vil ha vanlige dødstegn, uten at den er død. Det kalles skinndødhet. Personen kan ikke erklæres død før personen er oppvarmet og det er forsøkt gjenopplivning. 
Jippi!! Jonas lever! Foto: Magnhild Øfsti

Mitt beste tips for å holde seg varm, er å alltid ha med noe godt og varmt å drikke, alltid ha på seg en varm og vindtett lue, og alltid ha med dunjakke og en tørr ulltrøye i sekken. Hvis man kjenner at man blir for kald, må man si ifra til gruppen med en gang slik at man fortest mulig kan bli varm igjen.

Husk å hold deg varm!! :)

Litteratur:
Fauske, L. & Bruland, Ø. S. (2012). Førstehjelp på tur. Fjell-, høyde- og reisemedisin. Fri Flyt AS, Oslo. 2. utgave.
Nes, C. L. (2013). Skikompis. Snøskred og trygg ferdsel. Selja Forlag og Friluftslivsrådet for Ålesund og omland, Førde, Eidsnes.









onsdag 14. mai 2014

Snøbakketeknikk i Hurrungane

Fra 23.-25. april var vi på på en tredagers overnattingstur i Hurrungane i Jotunheimen. Vi var utrolig heldige med været. Det var sol og skyfri himmel under hele oppholdet. Alle var glade og fornøyde etter en lang og fin påskeferie, og det var hyggelig å endelig se hele klassen igjen. Den første dagen hadde vi diverse breundervisning, som å redde noen opp fra en bresprekk, orientering med GPS og snøbakketeknikk med ski og stegjern. De to andre dagene gikk vi på topptur på Store Ringstind og på Lauvnostind. 
Jeg nyter skoledagen på toppen av Lauvnostind. Foto: Asbjørn Klakeg Forland
Snøbakketeknikk
Det jeg fikk mest læringsutbytte av fra denne turen var det vi lærte om snøbakketeknikk. Vi lærte hvordan man gjør et perfekt lappekast i bratt lende og hva man gjør om det skulle skje en utglidning om man har på seg stegjern og bruker isøks, og uten stegjern og isøks. 

Kick-tøørn, også kalt lappekast, på norsk
Når man skal gå i bratt lende er det lurt å legge sporet slik at man traverserer akkurat passe slakt oppover slik at man kan gå i vanlig turgang. Dette kalles Bauting (Horgen, 2010). Når vi går på topptur bruker vi som oftest randonée-utstyr, som består av alpinski med feller, skistøvler av hard plastikk og skibestigningsbindinger med helløfter. Når man bauter kan man legge sporet så flatt at man ikke trenger å bruke helløfteren på randonée-utstyret sitt. Når man bauter krysser man seg frem og tilbake oppover bakken. Man må hele tiden vinne høyde. Når man bauter på ski får man ofte et sikk-sakk mønster. Når man ønsker å snu for å lage et nytt spor, kan man gjøre et lappekast som gjør at man vender skia og skifter retning(Ibid).
Min gode venninne Rikke viser hvordan man gjør et lappekast. Foto: Asbjørn Klakeg Forland
Det første man gjør er at man tråkker skia godt ned i snøen slik at man får en god plattform før man skal gjøre en helomvending. Det er viktig at man føler at man står stabilt og at man ikke skal miste balansen på "stå-foten" når den andre foten som er innerst mot fjellsiden skal snus.
Foto: Asbjørn Klakeg Forland
På dette bildet har Rikke tatt noe fart med beinet som ligger innerst mot fjellsiden, og prøver å snu den slik at den ligger omtrent parallellt med den andre skien. Da skal baktippen av skia ligge parallellt med fronttuppen på den andre skia. Har man store og tunge pudderski, slik som Rikke har på bildet, vil de ha veldig lang bakende, og det kan da være vanskelig å få flyttet de. Man må da gjøre et godt fraspark og få til litt pendel i sparket slik at man får flyttet de rundt uten baktuppen av skia skal feste seg fast i bindingen. Gjør man dette ofte og øver på det, vil det etter hvert ikke være noe problem.
Rikke står i en "5.posisjon". Foto: Asbjørn Klakeg Forland
På bildet ser man at Rikke står parallellt med begge skiene slik som beskrevet. Når man har kommet i denne posisjonen, som ligner på en 5.posisjon i ballett, er det viktig at man forflytter vekten fra det ene beinet som man ikke har flyttet, til det beinet man har flyttet. Man skal nå nemlig flytte det bakerste beinet med ski, slik at begge skiene står i samme posisjon. Man må passe på at man setter all vekten på det ene beinet, og svinger det andre fint på plass. Bruker man stavene til hjelp blir det mindre vanskelig.
Rikke flytter bakbeinet med ski, på plass. Foto: Asbjørn Klakeg Forland

Rikke har fullført kick-turn'en og er klar til å gå videre! Foto: Asbjørn Klakeg Forland
Bootpacke
Av og til når man går på tur kan det være at man blir nødt til å ta av seg skiene. Dette kan være fordi det er for bratt at det blir vanskelig å gå med ski, eller fordi det er skare og islag som gjør det vanskelig å få noe feste med skiene. Det kan fortsatt skje at man kan få utglidning selv om man har tatt av seg skiene. Da finnes det noen teknikker man kan gjøre for å stoppe og ikke gli for langt.
Vi måtte bootpacke opp Steindalsnosi på grunn av et for hardt og glatt skarelag.
Hvordan stoppe en utglidning

Når man skal stoppe en utglidning uten stegjern og isøks bruker man gjerne albuene og føttene til å bremse farten og å stoppe. Dersom man er så uheldig å gli ned på ryggen, må man prøve å vende seg om på magen og å stoppe så fort som mulig. Man løfter opp kroppen og bruker albuene og føttene aktivt. 










Her har Asbjørn med seg en isøks som han bruker for å bremse farten og stoppe. Den skal holdes under brystkassen i skulderhøyde med øksebladet skrapende ned i snøen. Man vil gjerne ha den ene hånden øverst på øksen og den andre hånden noe lenger ned på øksen. Man må passe på å løfte føttene opp dersom man har på seg stegjern. Om man ikke gjør det, kan stegjernene hekte seg fast i snøen og man kan tippe bakover og gli med hodet først ned bakken.


Jeg og Jostein later som om det er veldig bratt. ned fra Sogndalseggi

Ha en fin vårskitur i bratt lende, og husk å legg igjen pudderskiene hjemme! :)

Litteratur:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Planlegging av egenferd i hjemkjære strøk

Fra 17.-21. mars skulle vi på egenferd. Egenferden skulle ta plass på Norges fineste plass, altså Oppdal. Jeg skulle gå egenferden sammen med Magnhild og Tonje, og jeg gledet meg til å få vise de vakre Oppdal. På grunn av småskader planla vi at vi ikke skulle gå så langt per dag. Uheldig som jeg var brakk jeg foten i starten av februar, og kunne ikke gå på noen egenferd i hele tatt. Da jeg var hjemme på Oppdal for å bli frisk, var det heller ikke noe snø der vi hadde planlagt egenferden. 


Målet med turen
Vårt mål med turen var å kose oss på tur. Se på naturen, sole oss, spise sjokolade, drikke kakao og kose oss med kortspill i teltet på kveldene. Rammene var at vi skulle sove ute 4 netter i telt eller lignende, ha nok av utstyr som kokeutstyr og mat, sovepose og liggeunderlag, bekledning og ski og telt. Om turen hadde blitt gjennomført hadde vi fått lånt telt av skolen. 

Horgen (2010) skriver at når man går på vintertur med oppakning vil man som regel bevege seg fra 2-4 km per time. Da er ikke orientering og pauser beregnet. Den enkeltes fysiske form, skiferdigheter, tyngde på oppakning, vær, terreng og andre ytre forhold påvirke fremdriften. Horgen skriver også at man burde beregne 20 minutter per 100 høydemeter man skal oppover.


Ruten vi planla å gå på egenferd. Kartutsnitt fra Ut.no
Gjevillvatnet rundt
Vi planla at vi skulle gå Gjevillvatnet rundt. Man starer i Osen hvor det er langrennspor hele veien ut til Gjevillvasshytta. Vi planla å telte ved Gjevillvasshytta, så dette ville være første etappe. Etappen er på 7,70 km og har forholdsvis lite stigning av noe betydning. Den starter på 670 moh. og slutter på 720 moh. Noe som vil si en stigning på bare 50 høydemeter. Vi planla at vi kom til å bruke 1 time på 2-3 km. Vi la til 20 minutter per 100 høydemeter, men vi tenkte at det kom til å være såpass slak stigning at det kom ikke til å ha noen betydning på tidsbruken denne dagen.

2. etappe
På andre etappe planla vi å gå fra Gjevillvasshytta og opp til Kamtjønnin (1174 moh) for å campe der. Etappen er på ca 10,4 km, og har en stigning på 454 høydemeter. Denne dagen ville vi ha brukt en time per km, altså 3,5 timer. Vi ville lagt på 20 minutter per høydemeter, som ville blitt 90 minutter. Det vil si at denne dagsetappen ville tatt 5 timer. Om man skal regne med pauser og småstopp for navigering ville turen kanskje ha tatt 6 eller 7 timer.
Kartutsnitt over 2. etappe. Svart stjerne hvor vi planla leir. Kartutsnitt fra Ut.no
3. etappe
Vi planla at 3. etappe skulle gå fra Kamtjønnin, opp Riarskaret, deretter sørvestover langs vannet på 1140 moh. Opp til Riaskaret går det en ganske bratt oppstigning på 120 høydemeter. Fra der skulle vi ha gått over fjelltoppen Riaren, som ligger på 1365 moh, og ned til Fagerlitjønna på 1140. Når vi skulle ha passert vannet skulle vi ha gått opp en noenlunde bratt stigning på 230 høydemeter, altså opp til 1370 moh. Deretter går det en ganske slak nedstigning til Vassendsætra som ligger på ca 590 moh. Hele etappen er på 10,7 km, og vi planla å gå 3 km pr time, som vil si at vi ville brukt ca 3,6 timer på hele etappen. Vi ville beregnet 20 minutter pr. høydemeter, noe som vil si 1,5 timer ekstra. Alt i alt ville denne etappen tatt ca 5,1 timer. Kanskje 6 timer om man regner med pauser og småstopp.
Etappe 3 går fra stjernen og til Vassendsætra. Kartutsnitt fra Ut.no
Etappe 4
Etappe 4 går fra Vassendsætra og opp til et skar på 1200 moh ved Korgtjønna. Det vil si at det er 610 høydemeter slak stigning. selve etappen er på 10,44 km. På denne etappen beregnet vi å gå 3 km i timen, som vil si at vi at vi hadde kommet til å bruke ca 3,5 timer. Hvis man regner med 20 min per høydemeter blir det ca to timer ekstra. altså, 5,5 timer på hele etappen. Regner man med pauser og småstopp, vil etappen kanskje være på 6,5 timer.
4. etappe, med stjerne hvor vi skal slå leir. Kartutsnitt fra ut.no
5. og siste etappe
Den siste etappen går fra Korgtjønna og til toppen av Hånnje, eller Storhornet som andre kaller det. På denne etappen går vi sørøst over Midtskarven, mellom Nonsfjellet og storbekkhøa, ned i Storbekkdalen og opp på "Hånnje". Det er forholdsvis flatt og lite stigning frem til man kommer til Storbekkdalen. Fra Storbekkdalen og opp til Storhornet er det 374 høydemeter. Fra Storehornet og ned til Hornlia er det bare å gønne på. På denne etappen vil man bruke tid på å gå fra Korgtjønna til Storhornet, som er en etappe på 7,4 km. Man vil bruke ca 2 timer og 20 minutter på denne distansen. Regner man med høydemeter vil man bruke ca 1,5 timer ekstra. Altså vil etappen opp til Storhornet ta 3,7 timer. Ned fra Storhornet vil man kanskje beregne en halvtime til en times tid. 
5. etappe. I Hornlia skulle vi bli hentet av min kjære far. Kartutsnitt hentet fra Ut.no
I området er det mange hytter og det er nærme riksvei. Kriseplanen hadde vært å ta seg til en turisthytte eller bilvei. Hele området har god telefondekning, så det hadde ikke vært noe problem å ringt etter hjelp. 

Det hadde kommet til å blitt en fantastisk fin tur som jeg har veldig lyst til å gjennomføre på fjellski eller til fots ved en senere anledning! :)

Litteratur:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Kartutsnitt:
Ut.no

tirsdag 13. mai 2014

Hva spiser man i 30 minusgrader og sterk kuling?

I slutten av Januar var vi på vintertur over Hemsedalsfjellet. Dette var en tur vi tidligere hadde hørt noen skrekkhistorier fra, og vi visste at det kom til å bli krevende. Likevel satt jeg meg på bussen uten noen dårlig magefølelse og gruet meg ikke et gram. Jeg visste ingenting om hvor ekstremt det kom til å bli. Da vi skulle kjøre opp på fjellet var det kolonnekjøring, og vi måtte vente en god stund. Da vi endelig kom opp og steg ut av bussen var det sterk kuling og total whiteout. Vi sa adjø til alt som kalles komfort og varme de neste fem dagene. 
Et fortelt på hemsedalsfjellet. Foto: Magnhild Øfsti


Stort aktivitetsnivå
Når man går lange dagsetapper på ski vil man gjerne bruke mer energi enn hva man bruker på en vanlig dag. Jeg regnet ut at på en dag på vintertur forbrenner jeg rundt 2750 kcal. Altså på en dag på vintertur trenger jeg altså å spise såpass mye kalorier for å vedlikeholde formen. Men, hva spiser man egentlig på vintertur? Hvilken mat trenger man? Hvordan mat kan man ta med seg på vintertur uten at det blir for tungt å bære?

Kroppens energilagre
Horgen (2010) skriver at de viktigste energikildene man bør få i seg er karbohydrater, fett og proteiner. Gjennom kostholdet skal man få i seg 55-60% karbohydrater, 10-15% protein og 30% fett. Melbye (1997) skriver at hvor mye energi kroppen har på lager er avhengig av hvor mye fett vi har. Hos en voksen person vil om lag 15% av kroppsvekten være fett. Det vil være noe mer hos kvinner enn hos menn. Karbohydratlagrene vil derimot være mindre. Karbohydratene regulerer glykogenet i musklatur og lever, og de vil tømmes under langvarig muskelarbeid. Da vil behovet for fettsyrer øke.

Når man er på vintertur har man altså behov for energirik mat som har stort innhold av karbohydrater, fett og protein. Horgen (2010) mener at protein ikke er en like viktig energikilde som fett og karbohydrater. Han sier at det er viktig å spise proteiner før man legger seg, for det vil gjøre det lettere å holde varmen i løpet av natten. 

Hva vi spiste i 30 minusgrader og sterk kuling
Da vi gikk over hemsedalsfjellet hadde gruppen min planlagt å ha med veldig god middag hver dag, og jeg selv hadde pakket med alt for mye mat enn hva jeg rakk eller orket å spise. Kvelden før vi dro lagde jeg frokost- og lunsjpakker som inneholdt to doble skiver av grovbrød. Den ene med veldig mye smør og nugatti og den andre med mye smør og karbonade. Det store minuset med å ha med brød på vintertur er at det fryser. Det var ikke noe problem. Hver natt sov jeg med den fryste frokostpakka i soveposen, og hver dag gikk jeg på ski med lunsjen på innerlomma. Da var den godt tint opp til lunsj. Minuset med å ha med så mye brød var at det tok veldig stor plass. Et annet alternativ på vintertur er for eksempel frokostblanding med tørrmelk til frokost.
Jeg lager meksikanske pannekaker i 30 minusgrader. Foto: Victoria Rönnback


Vi hadde veldig god middag hver dag. De besto av meksikanske pannekaker, laks og poteter og kyllingwok av tørket kjøtt og grønnsaker. Det store plusset med disse middagene var at nesten all maten var veldig lett å frakte med seg. Pannekakeblanding hvor man bare tilsetter vann og tørket kjøtt og grønnsaker veier nesten ingenting. Masse bacon og bønner til pannekakene, poteter, laks og rømme veier derimot noe og var veldig vanskelig å tilberede på primus i 30 minusgrader. Bønnene, rømmen og potetene hadde fryst, og det tok evigheter å tine det opp igjen. Det var ikke en hyggelig opplevelse å vente i to timer på mat imens man satt i soveposen å frøs. 

Dette spiser man i 30 minusgrader og sterk kuling
Er man virkelig smart og vil slippe å styre med matlaging på vintertur, så tar man med seg Real Turmat eller Mountain House. Da er det bare å helle varmt vann i posen, vente få minutter, og deretter sette seg i soveposen og spise god og varm mat. Dette er et noe dyrt alternativ, men veldig enkelt. Man kan også lage en egen blanding som kanskje inneholder mer næringstoffer. For eksempel tørka grønnsaker og kjøtt blandet med spaghetti, nudler eller potetmos hvor man tilsetter varmt vann og lar det stå under lokk en stund. Ellers er annen posemat hvor man kan tilsette tørket kjøtt og kanskje supplere med varm potetmos bra.

Mellommåltid/lommemat
Når en stor gruppe går på ski sammen blir det ofte mange små stopp, og på disse stoppene er det veldig viktig å spise små mellommåltid, som også blir kalt lommemat. Lommemat består som oftest av nøtter og sjokolade og masse andre godsaker med mye sukker og karbohydrater. Det er lurt å spise noe med sukkerinnhold for å få opp blodsukkeret. Jeg hadde med meg logan-brød på vinterturen over hemsedal, men det var helt fryst og hardt og veldig vanskelig å spise. Det endte med at jeg spiste en halv bit av 10 biter på hele turen. Logan-brød er et veldig energirikt brød som inneholder mye grovt mel, sirup, honning og nøtter. Det er utrolig mettende og får opp blodsukkeret raskt. 

Det viktigste på vintertur er altså at man tar med seg mat som ikke tar alt for mye plass og ikke veier alt for mye. Man vil gjerne spise noe som er godt og varmt og som smaker godt. Det er veldig lurt å tenke praktisk når man pakker med seg maten, slik at man ikke ender opp med for mye søppel. Vi hadde også et tilfelle på gruppen vår hvor en av gruppemedlemmene stilte opp med en hermetikkboks med bønner som var helt fryst og umulig å tine opp. Det er lurt å pakke alt i små plastposer. 

Bon appetit!! :)

Litteratur:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.
Melbye, M. (1997). Friluftsliv i vinterfjellet. Universitetsforlaget, Oslo.





Nordisk ferdsel på Haukåsen

I slutten av Januar var klassen på nordisk ferdsel på Haukåsen i Sogndal. Vi gikk fra flyplassen, og et kort stykke til en plass som heter Lingasete hvor vi slo leir. Dette var klassens første vintertur, og den var ment som en prøvetur før vi skulle gå over Hemsedalsfjellet i fem dager i starten av februar. På denne turen fikk vi oppgaver som orientering, sette opp telt på snø, lage kjøkkengrop, lage le-vegg og latrine i snøen. Vi fikk også testet ut alt av utstyr og prøvd hvordan det var å gå med fjellski og tung sekk. 
Vi går til teltplassen ved Lingasete. Foto: Victoria Rönnback



Teltlivet på vinterstid
I dette blogginnlegget vil jeg forklare hvordan man setter opp telt på vintersnø. Hvordan man fester teltet på best mulig måte i snøen, slik at det står stødig hele natten, og hvordan man holder vind og snøføyk unna. Jeg vil også fortelle litt om hva som er lurt å huske på ved bruk av telt med tanke på fyring, reparasjon og annet bruk.

Bruk av telt
Telt er en veldig enkel overnattingsmulighet ute i vinterfjellet dersom man ikke vil lage snøhule eller snøbivuakk. Dersom teltet blir satt opp riktig vil det som regel stå selv om det kan bli skikkelig dårlig vær. Man kan heller ikke sette opp teltet hvor som helst. Man er nødt til å finne en plass hvor det er flatt og hvor det ikke samler seg for mye snø (Melbye, 1997). Når vi fant den rette plassen å sette opp teltet vårt, tråkket vi opp området hvor teltet skulle stå slik at den skulle feste seg og bli hard.

Hvordan få teltet til å stå
Når man skal sette teltleir ute i vinterfjellet er det best å finne en plass som er noenlunde lun. Er det mye vind vil det å bare sette opp teltet være vanskelig. Man bruker ofte snøplugger og ski og staver som redskap for å få teltet til å stå. Man må passe på at stålkanter på skiene, og at andre skarpe gjenstander ikke ødelegger teltduken eller teltsnorene når man setter opp teltet. Når man har satt opp teltet og satt det fast med plugger, graver man ofte opp litt snø og legger det på kantene av teltet. Dette vil ha en isolerende virkning slik at vinden ikke kommer inn.
Telt festet med ski og staver. Foto: Victoria Rönnback

Hvordan lage le-vegg
Ute i vinterfjellet er det ofte mye sterk vind som vil påvirke teltet. Vinden kan også transportere med seg mye snøføyk. Man lager da ofte en le-vegg som vil skjerme teltet for vinden og noe av snøføyken. Le-veggen lager man av store snø-blokker som man graver ut med snøsag og setter foran teltet. Snøblokkene bør være ca. 50-60 cm lange og 30-40 cm høye (Horgen, 2010). Den må stå omtrent en meter unna teltet, og være en og en halv til to meter høy. Jo høyere den er, jo lengre unna teltet må le-veggen stå. Det vil alltid legge seg noe snø rett bak le-veggen, og om le-veggen står for nærme teltet vil snøen legge seg rett på teltet (Melbye, 1997). Ellers skal le-veggen helst være helt tett. 
Telt med le-vegg. Foto: Victoria Rönnback


Kjøkkengrop eller kuldegrop?
Når man har satt opp teltet vil man ofte lage en grop i forteltet som mange kaller for kuldegrop. Horgen (2010) mener at det ikke vil bli noen vesentlig temperaturforskjell fra resten av teltet i gropen. Vi graver den ikke for varmens skyld. Horgen mener at man kan kalle kuldegropen for kjøkkengrop. Den er veldig praktisk med tanke på at man kan stå oppreist når man lager mat, og man kan lage "kjøkkenbenk" og "kjøkkenhyller" i snøen hvor man kan sette primus og diverse kjøkkenredskap imens man lager maten.
Jeg står i kjøkkengropen å lager pannekaker. Foto: Victoria Rönnback
Andre ting å tenke på
Når man skal sove i telt har man mange ting å tenke på, og Melbye (1997) kommer med en liste; nok brennstoff for å varme opp teltet, god og varm sovepose, teltet er tungt å bære og dyrt å anskaffe og teltet går fort i stykker og er lett antennelig. Det er mange gode argumenter å ta i betraktning i forhold til om man skal sove i snøhule eller snøbivuakk. Selv vil jeg komme med et godt tips, og det er å ta med seg ørepropper og godt ullundertøy. Når vinden uler ute og veilederen snorker er det ikke alltid like lett å sove.

 Ha en fin vintertur! :)

Litteratur:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Kristiansand.
Melbye, M. (1997). Friluftsliv i vinterfjellet. Universitetsforlaget, Oslo.